Strålende kritikker for Anne E. Kokkinn i "Blodig alvor" på Nordland Teater.
En og en halv time går forsvinnende fort, når Nordland Teater slår på den humoristiske stortromma.
På lattervekkende vis lar de oss sniktitte på to tilsynelatende vellykkede og dannede ektepar som ryker i tottene på hverandre.
Yasmin Rezas «Blodig alvor» har gått sin seiersgang på teaterscener verden rundt og blitt festet på film i regi av Roman Polanski.
De fleste større teatre i Norge har satt det opp, og turen er om sider kommet til Nordland Teater. Og de har kommet meget godt av med det. Deres versjon av stykket er en energisk og lattervekkende kranglefoni som det er lett å kjenne seg igjen i. Spesielt hvis man har vært i eller er i et lengre parforhold, vel å merke.
Ekteparet Veronique og Michel Houille har invitert ekteparet Anette og Alain Reille på kaffeslabberas med alvorlige undertoner. Sønnene deres Ferdinand og Bruno har kranglet på skolen, noe som har resultert i at førstnevnte ved hjelp av en stokk sendt sistnevnte hjem med to fortenner i manko. Her skal skyld fordeles, omstendigheter kartlegges og våpenhvile avtales, skjønt det er lettere sagt enn gjort.
Foreldrene vil naturligvis forsvare sine barn med nebb og klør, og det som begynner som en rolig diskusjon utartes snart til en heller kranglete fest hvor den ene konflikten avløser den andre.
Bak den glansfulle fasaden fins mye undertrykt frustrasjon, og ekteparene krangler etter hvert like mye seg imellom som de gjør med hverandre. Selvfølgelig kommer det en flaske sprit på bordet, og etter hvert som alkoholen begynner å flyte er det åpenbart at alt håp er ute om å løse konflikten på en sivilisert og diplomatisk måte. Det er ikke stor forskjell på barn og voksne når en krangel først tar av.
Vi befinner oss i leiligheten til familien Houille gjennom hele stykket, med lys og scenografi som er konstant og lite handling å spille på. Det betyr at alt hviler alt på skuldrene til skuespillerne, og heldigvis har den drevne kvartetten løst oppgaven på mesterlig vis.
NT´s egen Linda Mathiesen er sedvanlig festlig som prektige Anette Reille, og jo fullere hun blir, jo morsommere blir hun.
Resten av ensemblet består av TV-kjenninger mange garantert har observert i et beryktet såpehotell. Torgeir Reiten spiller Mathiesens ektemann Alain, en selvopptatt og mobilavhengig advokat, passe klysete og nonchalant. Anne E. Kokkin er strålende som den samfunnsengasjerte og sosialt overlegne Veronique Houille, det samme er Jesper Malm som hennes underkuede ektemann Michel, som etter hvert albuer seg hardt ut av tøffelen. Alle fire har sine utbrudd som fører til absurde og hysteriske situasjoner, vi får servert den ene latterkula etter den andre.
Det er virkelig god kjemi mellom de fire skuespillerne, det er god dynamikk og fint driv over samspillet mellom dem. Her er kvikk replikkveksling, god humoristisk timing og høyt tempo hele veien.
Regissør Trond Lie har holdt tøylene så stramme som de må være for at et dialogdrevet stykke som dette skal fungere. Det er til tider hylende morsomt og den halvannen time stykket varer går fryktelig fort unna. Undertegnede trodde det fortsatt var minst et kvarter igjen da teppet plutselig gikk ned. Slutten er i grunn det eneste som trekker litt ned. Stykket avbrytes brått uten at konflikten har fått en tilfredsstillende løsning, men det er muligens gjort med hensikt av dramatiker Yasmin Reza.
Gjennom å male ut overgangen fra sivilisert diskusjon til vill krangel viser hun at under alle lag med sivilisert og dannet glanspapir er vi innerst inne en gjeng primitive, voldelige apekatter. I så måte lykkes hun i grunn godt med det, manglende løsning til tross. Nordland Teater har uansett fått maks ut av manuset og levert en frisk og underholdende komedie, takket være et strålende ensemble i elegant samspill.
Kristian Rødvand