For å oppnå virkelig kvalitet må vi ta sjanser, ikke bare satse på det sikre, lage en remake av en hit, resirkulere enda en bok eller samle "likes", mener produsent Yngve Sæther. Her kan du lese innlegget han framførte under åpningskonferansen på Tromsø film festival.

Av Yngve Sæther 15. januar 2014

Jeg har et skilt på kontoret mitt der det står 'Husk: Først og fremst kvalitet'. Det er et fint skilt i emalje, fra en gang på 50-tallet vil jeg tro. Det må ha hengt i en kolonialbutikk og henvist til egg, melk eller grønsaker. Kanskje poteter. Solide saker, der det faktisk går an å måle kvaliteten.

Annerledes med det vi holder på med, der kvalitetsbegrepet er relativt subjektivt og en drøss 6-ere på terningen kan skremme bort mannen i gata, mens en box office-suksess kan få kultureliten til å vende nesa bort i vemmelse. Begge dele tegn på kvalitet, men som deler publikum i to. Eller?

Jeg tror dette er en gammeldags fordom. Verden går heldigvis framover, vi er mer sammensatte nå enn den gangen kulturkampene raste som verst på 60- og 70-tallet. Høy- og lavkultur følger hverandre mer hånd i hånd i dag, og det er nettopp dette som er litt av hemmeligheten bak norsk films suksess det siste tiåret; evnen og viljen til å satse kommersielt og kunstnerisk samtidig, i stedet for å se dette som motsetninger.

Sammenlignet med 80- og 90-tallet, har det siste tiåret vært ganske eventyrlig når det gjelder markedsandeler. Norske filmer har i snitt stått for mellom 20-25% av alle solgte kinobilletter. Sett i et europeisk perspektiv er vi helt i teten når det gjelder hjemlig suksess.

Det har ikke bare blitt produsert flere norsk filmer enn de foregående tiårene, det har også foregått et merkbart kvalitetsløft. Norske filmer deltar nå jevnlig på de store internasjonale filmfestivalene, og i 2012 hadde norske filmer samtidig en Oscar-nominasjon (Kon-Tiki), BAFTA-nominasjon, altså beste utenlandske film i Storbritannia (Hodejegerne) og CESAR-nominasjon, årets beste utenlandske film i Frankrike (Oslo, 31. august). Det er ikke en overdrivelse å si at det var oppsiktsvekkende. I parentes må det bemerkes at verken Hodejegerne eller Oslo, 31. august var én av de fem nominerte filmene til Årets beste film ved Amanda-utdelingen det samme året.

Så høy har altså kvaliteten på norsk film blitt. Eller, så subjektivt er kvalitetsbegrepet.

Året 2014 har startet med tre norske filmer i Sundance, den mest prestisjetunge amerikanske filmfestivalen. Om en måned setter verdens nest viktigste filmfestival i gang i Berlin – og det lukter solid norsk deltakelse der også. Med nye filmer av Bent Hamer og Liv Ullmann – og Bobbie Peers, som allerede har vunnet Gullpalmen – klare for eventuell premiere i Cannes, ser året mer enn lovende ut.

Norsk film har blitt en merkevare folk stoler på. Er det egentlig mulig å forvente mer av en nasjon på 5 millioner innbyggere? Det er nesten så vi er en filmnasjon.

Jeg sier nesten, fordi det kan selvsagt bli enda bedre.

KVALITET FORDRER VOLUM – OG TILLATELSE TIL Å TRÅ FEIL

Vi er midt inne i norsk films gullalder. Likevel kutter regjeringen 32 millioner i filmstøtten. Kuttet er egentlig dobbelt så høyt fordi pr million står private investorer klare med tilsvarende beløp, vi må altså klare oss med over 60 millioner mindre. Årets kutt tilsvarer ca 3-4 spillefilmer, og vil først og fremst ramme kvalitetsfilmen, da det er den som er mest avhengig av forhåndsstøtte fra spillefilmkonsulenten, og som er vanskeligst å finansiere opp gjennom private midler.

Er det virkelig dette regjeringen ønsker?

Sannsynligvis ikke. Men det er dette som er konsekvensen. Samtidig manes det til kvalitetsskjerping: Som Stalin – og Per Sandberg – sa: 'Hvorfor kan vi ikke bare lage de gode filmene?'

Hvorfor kan ikke Manchester United bare fortsette å vinne alle kampene? Hvorfor kan ikke Ole Einar Bjørndalen bare treffe på alle skuddene? Hvorfor kan ikke politikerne bare ta de gode beslutningene?

Yngve Sæther kopi - versjon 2

Jeg skulle ønske jeg var Kong Midas, at alt jeg tok i ble til gull. Men det er dessverre bare ikke så enkelt. Det kjedelige svaret på kvalitetssikring er at for å oppnå en viss suksess kreves det bredde. For å få fram et lite knippe filmer som konkurrerer i det gjeve selskap på de prestisjetunge internasjonale filmfestivalene, og aller helst konkurrerer om de gjeve prisene, kreves et visst volum.

Vi må rett og slett tillate oss å misse på straffen, bomme på blinken og gjøre noen feil for å oppnå resultater. Fordi vi er bare mennesker. Og fordi mennesker trenger trygghet for å prestere. Trygghet i en bransje som vår, som av mange har blitt omtalt som den største risikosporten av alle, fordrer kontinuitet. Kontinuitet innebærer forutsigbare rammebetingelser, muligheten til å jobbe langsiktig.

Norsk film har sakte men sikkert opparbeidet seg en posisjon både blant det store norske kinopublikum og i et kresent internasjonalt marked. Jeg mener vi ennå ikke kan omtale oss selv som en filmnasjon, men vi er på god vei i riktig retning.

Derfor kjære statsråd: Vi kan ikke diskutere kvalitetsbegrepet i norsk spillefilm uten å snakke om rammebetingelsene for å produsere kvalitetsfilm. Som det er i dag er det nesten umulig å produsere kvalitetsfilm som blir sett av 30.000 på kino – som er et helt vanlig besøkstall for denne typen film – og samtidig tjene penger på det. Ergo konverterer flere og flere produsenter og regissører til å satse på barnefilm og markedsfilm, der man for å vinne fram i markedet spinner enda en historie over en kjent lest.

Det er ikke slik vi tilfredsstiller er kresent kinopublikum som hele året får servert internasjonal filmkunst fra øverste hylle, og som måler vår nasjonale filmproduksjon deretter. Det er ikke slik vi skaper verdier utover øyeblikkets forlystelse. Det er ikke slik vi blir en filmnasjon.

Dette innledningsvis som en aldri så liten appell, og et bakteppe for å sirkle oss inn mot dagens tema: Kvalitet.

Filmen befinner seg som kunstart på grunn av sine høye produksjonskostnader i et evig og krevende skjæringspunkt mellom børs og katedral. Den kvalitetssikringen vi som filmskapere ønsker å foreta når vi går i gang med et nytt prosjekt testes og utfordres derfor under utviklingen og finansieringen fra flere hold.

Veien fra den aller første idéen til premiere og rød løper er lang og minebefengt. Det er lett å trå feil og enda lettere å gå seg vill. Da hjelper det å ha et godt nok indre kompass, en fornemmelse eller teft som gjør at man vet hvor man vil og hva man selv definerer som kvalitet. Dette kompasset handler mye om personlighet og smak. Hvem man er. Integritet.

Først skal filmskaperne – som regel en forfatter, regissør og produsent – synkronisere sine kompass, før man med filmmanuset som kart skal forsøke å finne veien fram til den ferdige filmen.

Å finansiere en spillefilm er like nervepirrende hver gang. Lettest er det finansiere en film om man sitter på et soleklart kommersielt prosjekt, det som alle vil ha. Vanskeligere er det om man forsøker å skape det ingen visste de ville ha – før de så det, og skjønte at det var nettopp dette de lenge hadde tørstet etter. Kvalitetsfilmen. Enda vanskeligere er det for filmene med tydelige mothaker, som vi kjenner til godt her oppe i Tromsø, det vi i mangel av et bedre ord kan kalle filmkunst.

Det er mange såkalte portvoktere, fra konsulenter og dramaturger i diverse filmfond, nasjonalt og internasjonalt, tv stasjoners innkjøpsansvarlige og distributører, som skal mene noe om kvaliteten før filmen er ferdig finansiert og man kan sette i gang, og som ikke sjelden trekker i forskjellige retninger. I beste fall er dette med på å styrke prosjektet. I verste fall forsøker man å tekkes portvokterne i håp om å få pengene deres, og roter seg ut i spagaten mellom kvalitet og kommersialitet med noe man selv ikke tror på en gang. Og resultatet blir en bastard ingen vil ha.

Prosessen er med andre ord sårbar og av og til handler kvalitetssikring om utholdenhet. Er man sikker nok på at det man holder på med er hel ved, er det ikke så vanskelig å holde ut motgang. Det smaker bare ekstra godt når man til slutt treffer blink og vet hvor mye arbeid som ligger bak.

For ingen har sagt at det skal være enkelt. Om man ikke blir litt ekstra trigget av motstand har man nok dessverre ingenting i denne bransjen å gjøre. Kunsten er å navigere trygt gjennom opprørt vann, og vite hvem man skal lytte til og hvem man skal nikke og smile, men ikke nødvendigvis lytte så mye til.

BESØKSTALL – VÅR TIDS MANTRA

En omreisende kinomaskinist i Wim Wenders mesterverk fra 1976, Im lauf der Zeit, uttalte lakonisk at amerikanerne har kolonialisert underbevisstheten vår, som en kommentar til sin egen hang til å hele tiden sitere amerikanske popsanger og filmer for å sette ord på egne følelser.

På samme vis er det fristende å si at likes i dag har kolonialisert underbevisstheten vår. All lykke, all framgang, måles i tall; antall følgere på Twitter, antall likes på Facebook. Spør du en ungdom i dag, vil han bli kjendis og hun vil bli populær. Det er en grunnholdning som har sneket seg inn i underbevisstheten vår som et hissig virus.

I vår lille bransje har besøkstall blitt vår tids mantra. Men på samme vis som at all nyere forskning tyder på at materiell vekst ikke fører til økt personlig lykke, kan det være fristende å minne om at det ikke er en jevn strøm motstandsløs underholdningsfilm, som gjør oss lykkelige. I vår materielle overflod trenger vi mer enn noensinne en filmkultur som utfordrer og beriker oss. Som problematiserer det å være menneske og gir oss trøst. Som salig Ingmar Bergman sa: 'Ja, det er synd om människan'. Men det er håp.

Så, fuck likes. Vi ville ikke hatt noen filmkunst å snakke om dersom filmskapere var opptatt av å bli populære. Lars von Trier har formulert det godt; en film skal være som en sten i skoen.

DEFINER KVALITET!

Jeg tror alle her i salen vil ha sin definisjon av kvalitet. Og kvalitet vil vi finne i alle gode filmer.

Med humor er det for eksempel enkelt: Om folk ler da er det kvalitet. Det lages egentlig overraskende få norske komedier, og de færreste ler man så mye av. Så kriteriene er lette å finne, men vanskelige å oppfylle.

Med den kunstneriske kvalitetsfilmen vil kriteriene variere fra film til film, nærmest fra regissør til regissør. De store auteurene, som skriver sine filmer med personlig håndskrift, lager filmer som nesten bare de kan. Etterligninger blir fort banale eller pretensiøse. Grensen mellom kunst og kitsch kan være hårfin, og det er her et veltrimmet kunstnerisk gehør kommer inn.

Men én ting er å kjenne det igjen når man ser verket ferdig i all sin perfeksjon. Noe annet er å evne å hugge det ut og polere det fram fra en grovhugd gråstein, som en regissør må gjøre hver gang hun eller han går i gang med en ny film.

For å oppnå virkelig kvalitet må man ta sjanser, ikke bare satse på det sikre, lage en remake av en hit, resirkulere enda en bok, eller finne en dumdristig nordmann eller nok en krigshelt som det kan børstes støv av. Om du vil lage noe som blir stående om hundre år, må vi bevege oss inn mot kjernen av det som betyr noe. Da må vi nærme oss det å være menneske.

En kvalitetsfilm i følge min bok er en film som evner å treffe noe sant. Både filmatisk og menneskelig. Noe som berører i kraft av sin nerve og nødvendighet, og som skygger unna populære klisjeer og lettvinte framstillinger. Dette ekte og menneskelige finner jeg i alt fra populære TV-serier som The Wire og Homeland til spillefilmer som De ufrivillige av Ruben Østlund eller fjorårets Gullpalmevinner i Cannes: Blå er den varmeste fargen.

På et nivå er jeg ute etter å finne noe som berører meg filmatisk, som gjennom sin bruk av det spesifikke ved filmmediet viser hvordan man kan oppnå menneskelig identifikasjon gjennom bruk av lyd og bilder som både føles nytt og originalt, sant og gjenkjennelig på samme tid. Dette spesifikt filmatiske, hvordan karakterene er iscenesatt eller lyssatt, måten de famler på før de framsier replikken sin, er vanskelig å beskrive i et manus uten at det blir forstyrrende for leseropplevelsen. Og manuset er tross alt det vi har å navigere etter, i tillegg til regissørens intensjoner og andre filmatiske referanser.

Fordi for denne typen kvalitetsfilm er naturligvis regissøren filmens største aktivum og kvalitetsforsikring. Det er regissørens tolkning av manus, følsomhet i omgang med skuespillerne, smak i valg av iscenesettelsen som til syvende og sist er avgjørende for filmens kvalitet.

Sagt på en annen måte; det er ikke nødvendigvis hva som blir sagt eller gjort som demonstrerer kvaliteten i prosjektet, men hvordan ting blir løst og iscenesatt filmatisk. Som Woody Allen i nesegrus beundring for Ingmar Bergman nylig uttalte i forbindelse med TV-serien Bergman Video, så var det noe uutgrunnelig med nærbildene til Bergman. Han kunne forsøke å etterligne dem; bruke samme optikk og lyssetting, finne tilsvarende utsnitt og kameravinkel, men nærbildet hans ville likevel ikke ha samme uttrykk. Fordi det selvsagt er mer; skuespillerens ansikt den dagen, scenens plassering i filmens kontekst, og så videre.

Måten ting blir gjort på er med andre ord alfa og omega for en films kvalitet og kan for eksempel på forbløffende vis forklare oss hvordan en skuespiller som alle har avskrevet som håpløs, med riktig manus og regi plutselig framstår som genial. Det er nok å minne om John Travoltas gjenfødelse som skuespiller i Tarantinos Gullpalmevinner og kommersielle megasuksess fra 1996, Pulp Fiction.

På et annet nivå har jeg et sug etter filmer som utfordrer og utvikler oss uten at de av den grunn oppleves belærende. Men som stiller spørsmål ved det menneskelige, i kraft av en historie eller assosiasjonsvekkende bilder. Filmer som skaper bilder, karakterer og historier som gir oss følelsen av å høre til i et fellesskap. Det er verdiskapning. Og det er derfor den norske filmen og vår hjemlige filmkultur trenger kvalitetsfilmen som er kompromissløs og troløs – men sann.

OPERASJON GULLPALMEN

Vi er altså inne i norsk films gullalder, både kommersielt og kunstnerisk. Så, hva kan vi gjøre for å bli enda bedre? Hva skal til for å spisse kvaliteten på norsk film ytterligere?

På vegne av kvalitetsfilmen har jeg tro på at vi setter oss hårete mål.

Jeg lanserte fra denne talerstolen for to år siden Operasjon Gullpalmen, der jeg som et tankeeksperiment tok til orde for at vi skulle legge som et premiss for de neste 5 årene i norsk film at vi skulle vinne Gullpalmen i Cannes. Og bli en filmnasjon.

Hva har skjedd siden den gang?

Jeg mener vi fortsatt har 5 gode forutsetninger for å lykkes:

1) Vi har talentene. Jeg kan liste opp ti regissørnavn som alle har det i seg til å få en film inn i hovedkonkurransen i Cannes. Vil dere høre dem? De som er interessert kan få dem etterpå.

2) Vi har definitivt pengene, vi er et av verdens rikeste land – vi trenger bare en regjering som velger å prioritere og satse skikkelig.

3) Vi har støtte på hjemmebane – et stort norsk publikum vil ha norsk film.

4) Vi har fått en nyvunnen internasjonal selvtillit – det ikke bare mumles, men snakkes stadig høyere om norsk film der ute.

5) Bare det at vi setter i gang et så pass hårete prosjekt vil vekke oppmerksomhet internasjonalt, og vil mane alle norske regissører med denne typen ambisjoner om å komme ut av skapet. Sjansen er stor for at det blir en selvoppfyllende profeti.

Hvilke begrensninger har vi å slåss mot? Jeg ser først og fremst 3 mulige utfordringer:

1) Har vi den politiske viljen og visjonen til å prioritere kvalitetsfilm – et steg videre? Eller skal vi nøye oss med at jobben er halvgjort?

2) Har vi en bransje som er klar for det store spranget? Eller er den for kunstfiendtlig, mannsdominert og anti-intellektuell, så den skremmer bort en viktig del av talentene?

3) Har vi, som westcoast-rapperen i Mongoland formulerte det, 'nok kjipe ting å rappe om'? Med andre ord: Kan det konsensusdrevne sosialdemokratiske mønsterbruket Norge berede grunnen for interessante nok filmer?

Svaret på det siste spørsmålet er ja. Kanskje nettopp fordi vi er et konsensusdrevet mønsterbruk kan de interessante filmene absolutt komme herfra. Både Vidkun Quisling og Anders Behring Breivik er navn som er skapt ut av denne idyllen. Det er klart vi har et mørke under overflaten, og som ikke bare trenger å materialisere seg som Scandicrime.

Et hvert land som har som mål å bli en filmnasjon må dyrke fram en kultur for filmkunst. Ja, skal vi komme et steg videre med norsk film, må vi våge å ta ordet filmkunst i munnen uten å få nervøse rykninger.

MER ENN BLOTT TIL LYST

Det vi trenger er en målrettet og bevisst satsning på en filmkultur der film er mer enn blott til lyst: Vi må vise en bevisst vilje til å legge forholdene til rette for undersøkende, undrende, poetiske, filosofiske, personlige, kompromissløse, politiske, egensindige og uforutsigbare filmer. Filmer som gir oss det vi ikke visste vi trengte. Men også upopulære filmer. Filmer som beveger seg utfor kanten og skaper debatt.

Derfor er den eksisterende pakkefinansieringen av tydelige regitalenter, i kombinasjon med en produsent som satser langsiktig, en riktig vei å gå. Innenfor slike rammer er mulighetene enda større for regissør og produsent i felleskap å tørre å satse på det som er vanskelig og modig, men med kvalitet først og fremst. Og vi burde se nærmere på premissene for konsulentfilmen, slik at det er mulig å produsere kvalitetsfilm med lave besøksestimat uten å gå konkurs.

Og det burde ikke være nødvendig å si det en gang: Dette står ikke i et motsetningsforhold til at vi også må lage alle de andre filmene; bredt anlagte sjangerfilmer, publikumsfilmer og barnefilmer. Jeg sier heller ikke at det bare finnes én vei til internasjonal anerkjennelse. Tvert i mot, det har vi sett med filmer som Hodejegerne, Trolljegeren og Død snø 1 og 2 – og ikke minst, TV-serien Lillyhammer.

Men vi trenger kvalitetsfilmen som ikke forsøker å tilfredsstille flest mulig, men som tar sjanser. Da må vi våge å satse skikkelig på de største talentene, de som peker seg ut med en tydelig stemme, og la disse få anledning til å prøve og feile og mest av alt bli bedre til det de er best til. Vi trenger å dyrke fram flere auteurer i Norge – slike som lager filmer med en tydelig signatur, uansett om de lager eksistensielt drama eller smart gangsterkomedie – eller begge deler.

Så: Hvis vi alle orienterer oss etter det gamle rådet for god husmannskost: 'Først og fremst kvalitet', kanskje vi om fem år likevel kan kalle oss en filmnasjon?

Yngve Sæther er produsent i Motlys. Han har bl.a produsert filmer som Oslo 31.august, Som du ser meg, Kompani Orheim.

Dette innlegget holdt Sæther under årets åpningskonferanse på Tromsø film festival der temaet blant annet var hvordan vi definerer kvalitet.